Fra publikum til kontrollrom: Idas første konsertkveld som del av teamet

Hun kom for å stå bak kamera, ikke foran scenen

Ida var femtito år i hodet og førti i kalenderen da hun meldte seg på. Hun hadde gått på konserter i mange år og lagt merke til at det alltid var noen i svart genser som sto bak et kamera eller ved en mikseplass og så ut til å vite nøyaktig hva som skulle skje neste sekund. Det ville hun også kunne.

Hun hadde ingen teknisk utdanning og hadde aldri rigget en kabel. Det sa hun rett ut første kvelden, og det var et godt utgangspunkt. Kurset forutsetter ingen forkunnskaper, og vi legger opp undervisningen slik at nybegynnere får hendene på utstyret før de får et eneste krav om å forklare det.

Som instruktør i lyd følger jeg gruppene gjennom hele løpet, og jeg la fra første uke merke til at Ida spurte om rekkefølgen på ting. Hvem sier fra først? Hvem venter? Det var et spørsmål om samspill, ikke om knapper, og det er akkurat det live-modulen handler om.

Modulen: å jobbe i team når alt skjer samtidig

Live-modulen er der de andre fagene møtes. Vi har øvd på oppsett, kameraføring, lyssetting og miksing hver for seg, og nå skal alt gå i én sending, på en scene, med et band som ikke stopper for å vente på oss.

Gruppen delte roller: to på kamera, en på lys, en på lyd, en som ropte kommandoene i kontrollrommet. Ida startet med å følge regissørens tellinger med hodetelefoner på, uten å ta noe ansvar for bildet. Slik lærer man tempoet i et team før man må levere noe selv.

Vi øvde på korte avsnitt av gangen. Ett refreng, en overgang, en solo. Mellom hver runde snakket vi om hva som gikk bra og hva som kom for sent. Ingen ble pekt ut. Spørsmålet var alltid hva teamet kunne gjøre annerledes, ikke hvem som hadde gjort feil.

• Roller byttes mellom øvelsene slik at alle prøver både bilde, lys og lyd
• Kommandoer øves høyt og tydelig før noen rører utstyret
• Hver runde avsluttes med en kort gjennomgang i gruppen

Første gang hun tok kamera på ordentlig

Etter tre uker fikk Ida skulderkamera på scenen. Hun var nervøs, og det merket jeg på hvordan hun holdt albuene stivt inn mot kroppen. Erik, som underviser i kameraføring, ba henne puste ut og flytte vekten fra fot til fot i stedet for å stå låst.

Det hun slet med var ikke selve bildet, men å vite når hun skulle bevege seg. På en konsert endrer musikken seg uten varsel, og kameraet må helst være på vei et sted før regissøren ber om det. Det tar tid å lære, og det lærer man bare ved å gjøre det mange ganger.

Hun gjorde mye riktig uten å vite det. Bildene hennes var rolige, og hun holdt rammen litt løs rundt sangeren, slik at klipperen hadde noe å jobbe med. Jeg sa det til henne etterpå, for det er lett å bare høre om det som gikk galt.

Lyden som holder alt sammen

Selv om jeg ikke satt ved kameraene, var det mye jeg la merke til fra mikseplassen. På en liten scene lekker lyden fra monitorene inn i alle mikrofoner, og da må den som styrer lyden og den som styrer kameraet snakke sammen.

Ida satt en kveld ved siden av meg for å se hvordan jeg skrudde ned en vokalmikrofon da bandet gikk over i et rolig parti. Hun spurte hvorfor jeg gjorde det før sangeren faktisk sang lavere. Svaret er at jeg hører på trommeslageren og bassisten, ikke på sangeren, og de forteller meg hva som kommer.

Det er en slags lytting hun senere tok med seg bak kamera. Når hun hørte at musikken åpnet seg, visste hun at et bredere bilde snart ville bli bedt om. Det er slike koblinger mellom fagene vi håper deltakerne finner selv.

Lyset som viser henne hvor hun skal peke

Ingrid leder lysmodulene, og hun er opptatt av at kameraoperatører forstår lys like godt som lysdesignere. På en konsertscene skifter lyset hele tiden, og et kamera som ikke er stilt riktig mister detaljer i skyggen eller brenner ut i toppene.

Ida lærte å se på lyset før hun så på motivet. Når en farge skiftet fra blått til varmt, visste hun at en ny del av låten startet. Hun fikk også erfaring med å be om litt mer fyll når ansiktet til en musiker forsvant i kontrastlyset.

Dette er et poeng som mange nybegynnere ikke tenker på: du kan snakke med lysoperatøren. Du er ikke bare mottaker av det de gjør. I et godt team går beskjedene begge veier, korte og i en rolig tone, selv når det skjer mye.

Hva hun tok med seg ut av modulen

Da kurset var ferdig, sa Ida at det viktigste hun hadde lært ikke var noe teknisk. Det var å stole på at de andre gjorde jobben sin, og å si fra tydelig når noe ikke fungerte. Det høres enkelt ut, men det tar de fleste lang tid.

Hun har ikke fått noen fast jobb ut av dette ennå, og det har vi aldri lovet noen. Men hun har meldt seg som frivillig på lokale arrangementer, og hun forteller at hun nå forstår hva folk rundt henne snakker om når de rigger.

Vi ser dette ofte: de som kommer uten erfaring, men med nysgjerrighet, utvikler seg raskt når de får øve sammen med andre. Det er tryggheten i gruppen som gjør at man tør å prøve, og det er derfor live-modulen kommer sist.

• Hun fikk prøve alle rollene i teamet, ikke bare den hun hadde sett for seg
• Hun lærte å gi og ta imot korte beskjeder under press
• Hun fikk erfaring med å lese musikk, lys og bilde som ett samlet uttrykk